onsdag 11. juli 2012

Vi skal hjem!

Etter et par dager i London skal vi hjem. Det skal bli deilig.

Gårsdagen ble brukt til å traske rundt i byen. Vi bor i Bloomsbury, så dagen startet med frokost i Regents park sammen med ekornene. Vi gikk så bort til British museum for å titte på mumiene og andre gamle ting. Det var det flere skoleklasser som også gjorde, så vi ble ikke lenge.

Videre gikk ferden til Themsen for å se på parlamentet og Big Ben. Slottet fikk vi også med oss når vi var i området.

Været her i London er tidvis uforutsigbart, så typisk nok har det vekslet mellom øsregn og sol.

Med tanke på at vi har jetlag så er vi fornøyde med dagen. Den ble avsluttet med indisk og øl her i Bloomsbury. Nam!

Da skal vi hjem igjen, noe vi har gledet oss til de siste dagene.



mandag 9. juli 2012

"..."

Folk lirer av seg så mye rart. Nå er det sikkert sånn at det er vi som sier aller mest teit, og at butikkpersonale og hotellansatte blir stående og fnise av oss etter at vi har gått. Likevel har vi ledd litt vi også. Og den som ler sist (og på blogg) ler som kjent best.

Her er noen av våre favoritter:



6. Griffon Hotel, San Francisco. På det hotellet vi betalte mest for fikk vi selvsagt det minste rommet, og ble plassert like ved en særdeles bråkete isbitmaskin. Topp stemning. Men i det minste stilte de med koffertbærer. En hyggelig fyr som drasset koffertene våre inn i heisen, og etter hvert også helt opp på rommet. I heisen blir han stående og se på kofferten til Anine. På kofferten har Anine festet et norsk flagg. Han titter lenge og vel på flagget, før han sier: "So, you guys are from England?"



5. Graceland Wedding Chapel, Las Vegas. Paret som skulle inn etter oss var et godt eksempel på at Vegas-bryllup ikke nødvendigvis er en sosietetsgreie her borte i Amerika. De to så ut til å ha levd et langt og hardt liv i trailerparken. Hun virker som den som har tenkt ut at dette er en aldeles briljant idé, mens han fikler mest med telefonen sin og virker å ønske seg langt, langt bort. Hun går bort for å prate med gutta i resepsjonen. Hun sier: "Where's the nearest bar? I just need a few drinks to smile."















4. Sikkerhetssjekken, Vancouver Airport. Vi går bort sammen til politimannen i sikkerhetsskranken. Han får begge passene. Fyren ser ganske trøtt og sliten ut. Han plukker opp et pass, og ser deretter hardt på Anine. Han ser ned igjen på passet. Så opp på Anine. Han sier (på surt soup nazi-vis): "Take off your glasses! ... This is not you!" 

 Ja, han hadde plukket opp Eriks pass. Og det virket et lite øyeblikk som om han hadde til hensikt å nekte oss adgang til Obama-land, bare fordi vi hadde gjort jobben så vanskelig for ham.

 

3. Starbucks, Mandalay Bay, Las Vegas. Vi endte med å gå for frokost av enkleste sort, sånn siden det meste av ordentlige spisesteder var plassert i den fryktelig bråkete casinoavdelingen. Hvor det på toppen av alt som er feil her i verden også var tillatt å røyke, noe vi ikke hadde videre interesse av å inkludere i frokosten vår. Nuvel. I det Erik skal betale for to baguetter og to juice, spør damen bak disken: "Do you want a plastic bag? No? Oh, you're one of the nerds!"

 

2. Ralph's, San Diego. Akkurat som hjemme er det i matbutikken man møter de rareste folka. Alle må i matbutikken. Og matbuikken med aller mest moro er altså Ralph's. Vår favoritt var nok den sterkt overvektige afroamerikaneren med alt for mye klær, som sprutsvettet i absurde mengder mens han pratet opprømt til noen handlevogner. Fin fyr. I tillegg hadde Ralph's et fantastisk utvalg av grønnsaker, så vi ble kjapt faste kunder. På vei ut en dag lurte en av de ansatte hvor vi var fra. "Norway? I've never heard of that, man."















1. Shell bensinstasjon, Stockton. Vi hadde ikke andre kart med oss på turen enn det som var i guideboka, og det var ikke så mye større enn et litt veslevoksent frimerke. Noe som betydde at det vi hadde å gå ut fra var omtrent hvor de aller største byene lå, samt nummeret på noen av hovedveiene. Å finne Motel 6 i Stockton viste seg å bli en prøvelse. Vi hadde cruiset rundt godt over en time da vi fant tiden moden for å søke hjelp. Vi hadde nemlig funnet både en søppelfylling og et svært suspekt havneområde, og det begynte å bli mørkt. De ansatte på Shell bensinstasjon fant frem en guidebok og lette etter vårt mål, nemlig Navy Drive. Etter at de hadde bladd en stund ba Erik om å få se boka selv. Dama bak kassen: "What, you can READ english?"

Lenge trodde vi hun bare hadde vært frekk. Da vi etter hvert fant motellet og kom oss på internett, søkte vi opp denne litt pussige byen. Den viste seg å flere ganger være kåret til landets "most miserable", ha de tjukkeste innbyggerne, den høyeste andelen voldskriminalitet, i tillegg til å være "the most illiterate city in the US". Fine greier. Heldigvis kunne internett berolige oss med at "For the most part though, so long as you stay away from the south side ... you'll be ok". Gjett hvor det var vi hadde sirklet rundt på leting etter tak over hodet? Ikke rart de kunne by på rimelig overnatting. På motellet fikk vi egen vaktmann utenfor rommet vårt om natta. Sikkert smart.

Siste dag i San Francisco

Før vi sa adjø til bilen måtte vi jo selvsagt kjøre over Golden Gate Bridge. Vi fikk også hilst på den nok så kjente San Francisco-tåken.

I dag derimot har vi slått i hjel noen timer på Fisherman's Wharf. Sist vi var i San Francisco var vi jo på Pier 39, men vi tenkte at vi kunne se hvordan det sto til med sjøløvene i dag.

Som sist hadde publikum samlet seg rundt flytebryggene:
Alle var klare med kamera for å forevige sjøløvene. Men ser du noen?
En turist tror endelig han så en, men neida... Tomt, tomt, tomt!

De to som var igjen hadde nemlig gjemt seg under vann, og kom kun opp for å kose av og til.
Erik prøvde derfor å speide etter flere uti bukta, men de er nok borte for sommeren.
Derfor gjorde vi det vi kunne for å underholde hverandre (og kanskje noen av våre medturister).
Til slutt et obligatorisk strekke-ut-armen-bilde:
Nå sitter vi på flyplassen klare for å reise til London. Vi håper inderlig at tåken bestemmer seg for å kun holde seg over sentrum av San Francisco, slik at vi kommer oss av gårde når vi skal.

Dyreliv i Yosemite

For noen dager siden var vi i Yosemite. Det uttales i fire stavelser; Yo-se-mi-te. Anine trodde derimot det skulle uttales som det forhatte autralske pålegget Vegemite, så det var mildt sagt tap av ansikt når vi skulle forklare reiseruta til en amerikaner første gangen.

Deler av Yosemite ligger på 9945 fots høyde, noe som vil si over 3000 moh. Området er stort og det er mange som overnatter der. Vi kjørte rett gjennom og hadde kun en avstikker til Yosemite-dalen.

Plutselig kom en liten bjørn vraltende over veien. Det var første gang vi så vill bjørn, så det var utrolig stas. Vi fikk et dårlig bildet av krabaten, og den vises kun som en lys brun flekk midt i bildet.

Ellers kunne Yosemite skilte med fossefall og et rikt dyreliv.
Hjort kom også baksende over veien.
Vi var selvsagt ganske skuffet over at vi ikke fikk sett mountain lion, men kan vel ikke forvente å få alt på en gang. I tillegg til at de visstnok ikke er noe hyggelige å møte på tur.

søndag 8. juli 2012

Muir Woods


I går var vi på tur i skogen, og så på de mystiske trærne av sorten Redwood. Akkurat denne typen vokser kun langs kysten i California, og er avhengig av tåken som San Francisco er kjent for. Trærne blir over 1000 år gamle, men de vi så var "bare" 600 år. De eldste finnes i Redwood nasjonalpark i Nord-California.



Redwoods er lett gjenkjennelige med sin røde stamme og uvanlige høyde. De vi så var godt over 45 meter, men de kan visst bli betraktelig lengre.

Området var fint og gigantisk. Vi gikk ikk en lang tur, men tuslet rundt med resten av turistene. Opplevelsen ville nok blitt enda bedre hvis vi hadde tatt oss en lengre tur inn i skogen. Det var en fin tur allikevel.


Midt i skogen går det en liten elv, hvor mye rart lever. Vi så snegler av typen "banana slugs" som Erik synes var veldig morsomt. Om våren lever det også laks i det som nå var en liten bekk. Vi tror det ikke før vi får se det!


Tenk at i morgen så skal vi fly tilbake til Europa. Hjelpes!

Kvakk, kvakk i Bishop

På vei til Yosemite stoppet vi i den lille byen Bishop. Det er et område hvor mange fluefisker og går i fjellet.

Vi fikk med oss litt av baseballoppgjøret mellom det lokale sykehjemmet og et annet foretak. Det var stor ståhei og idrettsglede.

Bishop kan også skilte seg med turens hittil søteste skilt. Endene koste seg i parken, og det gjorde vi også.


lørdag 7. juli 2012

Death Valley

Torsdag morgen satte vi oss i bilen midt på dagen, og kom oss til Death Valley etter et par timers kjøring.

I Death Valley er kontinentets dypeste punkt på 85,5 meter under havet. Dette punktet ligger ved Bad Water som er så salt at lite annet lever der enn en rar snegle.
Hvis du lurer på hvor langt ned det er, så har de pedagogisk nok satt opp et skilt:
Siden vi er så dypt er det også ekstremt varmt her. Vi var faktisk litt heldige da termometeret viste én grad under gjennomsnittstempraturen på 47 grader. Godt vi har aircondition i bilen!
Endelig var det også dags for å høre på ørkenrock-plata som Erik hadde laget. Hurra!

For Death Valley er visstnok en ørken, men det er ikke en ørken slik du forestiller deg den. Det finnes sanddyner, men det er få. Aller mest er det tørt, varmt og steinete. Fjellene finnes i sort, gult, grønt og rødt, og det er tydelig at det har vært vulkansk aktivitet her en gang i fortiden.
Erik viser villig frem noen flotte "moves" han lærte av "the King" på Zabriskie point:

På vei videre til den lille byen Bishop, så stiftet vi bekjentskap med ørkentreet Joshua Tree. Er ikke det et flott tre?