San Diego

Det var et stykke å kjøre fra Santa Barbara til San Diego, og på vei kjørte vi gjennom L.A. Vi dristet oss ikke til å kjøre inn i sentrum, men fikk nå sett Santa Monica Beach og skiltet på avstand.

Da er vi fremme i San Diego og gårsdagen gikk til å traske rundt på Macy's. Erika hjalp Erik med å finne dress, skjorter og sløyfe, så nå er han klar for lørdagens bryllup. Endelig fikk vi også vasket klær. Så nå kan vi fylle koffertene med rene klær igjen. Deilig!

San Diego er varmt, solfylt og vakkert. I dag skal vi shoppe litt mer og kanskje ta en tur innom dyrehagen.

Deilig å være på plass i en by og vite at bilen skal stå litt. Erik er flink til å kjøre, selvom veikvaliteten er så som så og skiltingen til tider er ikke-eksisterende. På våre mange timer i bil har vi bare blitt tutet på én gang og fått én finger. Suksess!

Highway 1

Frances på Budget ved Fisherman's Wharf i San Francisco mente bilen vi hadde bestilt ikke var noe tess. Ville vi ikke ha en cabriolet til bare 10 dollar mer? Ja, jo, det er vel greit det. Dollaren er jo skikkelig lav og sånn om dagen. Tenkte vi. Takket pent ja og fant veien ned til garasjen. Der fant vi denne doningen:

Ikke akkurat en el-bil, men, hey, den får jobben gjort. Så nå har vi funnet veien sørover, og regner med å være i San Diego alt i morgen. I San Diego skal Tone og Christian gifte seg på lørdag, så det er et av turens store mål. På veien har vi vært innom steder som Santa Cruz, Monterey, Solvang (en slags Disney-versjon av Danmark!) og Santa Barbara. For ikke å nevne Big Sur. Topp utsikt og generelt veldig fint.

Noe annet som er stas er at vi har vasset i Stillehavet. Her gjør Anine sitt beste for å overbevise bloggens lesere om at det ikke er kaldt. Særlig.

San Francisco!

Vi har nå tilbragt over et døgn i San Francisco.

Da vi ankom på lørdag, så måtte vi finne oss et hotell for natten. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort, men etter litt fant vi Hotel Astoria ved inngangen til Chinatown. For 350,- natten har vi fått oss et rom med queensize-bed og eget bad. Det har også en tjukkas tv uten fjernkontroll som derfor kun viser amerikanske sitcoms. Utsikten er heller ikke mye å skryte av, men det gjør strengt tatt ikke så mye.

Søndagen gikk til typisk turistaktiviteter. Vi tuslet gjennom Chinatown til North Beach, hvor vi spiste bagel with eggs til frokost med et stort glass appesinjuice. Sammen med resten av turistene gikk vi opp hårnålsvingene i Lombard St., og så på San Franciscos bratteste vei i Filbert St. med hele 31,5 % stigning.

Turen gikk så ned til turistmagneten Fisherman's Warf hvor vi tittet på båter, og gjennom kikkert tittet bort på Alcatraz og Golden Gate Bridge. Sjøløvene på Pier 39 fikk også en visitt.

Erik ville så se fotballkampen mellom England - Italia, så vi tuslet opp igjen til North Beach for å se fotball. North Beach er som Little Italy, og en kunne forsåvidt fulgt kampen bare ved å stå på gata. Italienerne var stimlet sammen rundt det som fantes av barer og hoiet hvis Italia fikk en sjangse. Mot all formodning ente vi opp på en irsk pub hvor vi drakk og så fotball.

En av Anine's medstudenter fra Bergen var tilfeldigvis i byen, så vi møttes for første gang på et år. Noe ironisk å se hverandre i San Francisco når vi egentlig bor i samme land. Erik måtte tåle mye tolkeprat, men sånn blir det lett når kollegaer møtes.

I dag sto vi opp klokken 5.30 og snørte på oss joggeskoene. Turen gikk til Alamo Square hvor vi så The painted ladies. Det er gamle trehus som overlevde jordskjelvet i 1906.

Vi tar selvkritikk for at vi ikke har hatt med oss kamera, heretter blir det skjerping og mer bilder.

Snart skal leiebilen hentes og vi setter kursen sørover!

The long and winding road

Vi kom frem til San Francisco i går, og etter litt leting fant vi oss også tak for natten.

Før vi skriver litt om dagene våre her, så må vi si at reisen til vestkysten har ikke vært bare bare.

Det startet med én time forsinkelse når vi satte oss inn i flyet på Flesland. Det er kjedelig nok å være innestengt på fly lenger enn nødvendig, men det gikk nå fint.

Når vi endelig kom til Gatwick, London var klokken blitt godt over 22 og vi måtte komme oss til Heathrow. Erik hadde sjekket på forhånd hva som var lurt, men det var likevel lettere sagt enn gjort å finne veien. Endte med at vi fikk oss en overpriset busstur på halvannen time.

Når vi kom frem til Heathrow så skjønner vi at skilting ikke er britenes force. Her roter vi oss igjen vekk, men takket være en tigger finner vi veien. Tror vi... Vi setter oss på en gratis buss og går av på stoppet som heter Bath Road. Hotellet vårt ligger jo i Bath Road, så da er vi jo på god vei. Lite visste vi at Bath Road er laaaang!

Vi bumper borti Will fra Louisiana som er like forkommen som oss. Også hans hotell ligger i Bath Road, så i felles desperasjon begir vi oss ut på leting. Etter at vi har gått 30 minutter i den ene retning skjønner vi at vi ikke er på Bath Road lenger. Så da var det bare å snu og gå tilbake. På veien forteller Will om hvordan han reiser rundt i verden, spiller litt tennis og hilser på nye mennesker. Han sier vi burde glede oss til California, da det er flott natur og mye bra mat.

Etter en stund kommer vi oss endelig inn på riktig vei, men Will er i tvil. Vi er i et boligstrøk, og han mener at hans hotell ligger nærmere flyplassen. Vi derimot er sikre på at  vi går i riktig retning, så her skilles våre veier. Det er bare å krysse fingrene for at Will kom seg tilbake til Arora Hotell og at han snart koser mens han spiller tennis i Wimbledon.

For natten bodde vi på Heatrow Lodge, det kostet oss rundt 350,- natten og vi fikk ikke mer enn vi betalte for.

Erik har skrevet en liten rapport:

Rom: 1. etage. Gjennomgående rom med en liten hageflekk på baksida. Dessverre tilbrakte vi bare fem timer her, så fikk ikke tid til å kose oss i hagen. Ellers kunne rommet skilte med både karnapp og peis, men der stoppet også luksusen. Hotellet disponerte en rekke små mursteinshus i nabolaget, som det virket som de
tidligere beboerene hadde flyttet fra på grunn av støy og generelle slitasje. Eksepsjonelt ræva luftkvalitet.

Utsikt: Gjennom noen skitne blondegardiner kunne vi se ut på veien. På baksida så vi rett inn i noen busker.

Mattilbud: Frokosten ble levert på døra, og bestod av corn flakes, melk og appelsinjuice.

Bad: Oj, dæven. Enormt fascinert at hotellet ikke engang tok seg bryet med å fjerne gamle barbersaker og gjenglemte shampooflasker. Særdeles støvete og skittent, og selv om badet lå opp en etasje var det bebodd av en liten armé edderkopper. Dusj i slitent badekar. Hodet manglet, altså fungerte dusjen litt som en hageslange.

Klientell: Asiatiske backpackere og noen britiske gjerrigknarker.

Underholdning: Bitteliten tjukkasteve på rommet, den rakk vi ikke å sjekke ut. Kontakten var forresten ikke plugget i, og den var plassert på stol. Ellers lå pubene King's Arms og The White Horse i nabolaget. Så koselig ut, men de hadde stengt for lengst da vi ankom.

Totalvurdering: Kun hvis du er pengelens og skal ta et veeeldig tidlig fly fra Heathrow.

Når vi endelig kom oss ut fra Heathrow Lodge i otta, så fant vi ut at flyet var forsinket med 4 timer. I løpet av kort tid viste det seg at vi mest sannsynlig skulle bli på Heathrow en god stund til. Etter 12 timer på Heathrow kom vi oss av gårde.

I Vancouver ordnet Air Canada hotell til oss, så vi bodde på Fairmont som hadde store rom med badekar. Helt greit at vi byttet ut Casa Loma til 350,- med det fine rommet.

Utsikten var dog ikke så mye å skryte av, da vi så rett ut på gatene.

Etter en god natts søvn er jeg klar for en ny flyreise: 

Selvsagt viste det seg at også denne flyvningen ble forsinket, men det var fantastisk når vi endelig så reisens første mål:

Forsinkelse, forsinkelse, forsinkelse...

Nå sitter vi på flyplassen i Vancouver, og igjen er flyet forsinket. 

Fra Flesland til London hadde vi en klam time inne i flyvemaskinen. Verre var det på Heathrow hvor flyet var 10 timer forsinket, og vi derfor ikke rakk flyet videre fra Vancouver.

12 timer uten særlig informasjon om hva som skjer går på tålmodigheten løs, men da er det også ekstra deilig når en kommer frem.

Air Canada har disket opp med hotellrom for natten. Så vi er godt uthvilte og klare for å komme frem til San Francisco et døgn på overtid.

Stord

Første overnatting på turen er sammen med Eriks foreldre på Stord, hvor vi var for å feire en grandtantes 90-årsdag. Siden vi skal innom mange hotell i flere land, tenkte vi det kunne være moro å lage en slags rangering av hotellene.


20.06.12
Stord Hotell

Rom: Rommet var stort og lå i 6. etg. i hotellets nye fløy. Heisen opp derimot var ikke lett å finne, da den var godt gjemt i en mørk krok. Fint møblert og hyggelig atmosfære. Trekker noe ned at det kun var én dyne og den ikke en gang dekker senga. Trikset var å legge den på tvers, så slapp vi å krangle om dyna og fikk luftet tærne.

Utsikt: Ser mot Leirvik sentrum og fjorden Langenuen. Fjell med snødekte topper i bakgrunnen. Plusspoeng for mulighet for å gå ut på takterrassen i 9. etg.

Mattilbud: Vi ankom noe sent, og kunne tenke oss noe lett mat. Da fikk vi nøye beskrivelse av veien til nærmeste bensinstasjon. Hva er vel bedre en pølse rundt midnatt, spesielt når man er vegeterianere. I stedet slo vi til på noen nøtter, og slang oss ned i pianobaren. Det må nevnes at frokosten var svært bra, og at breiflabb til lunsj heller ikke er å forakte.

Underholdning: Pianobaren disket opp med en smørsanger, med det faste karaokekompet. Han var en kapabel pianist, men diksjonen var på bunnivå. Det eneste man hørte var vokalene, og av og til en vestlandsk "rrr". På rommet var det veggmontert flatskjerm, og Anine benyttet muligheten til å se en dokumentar på NRK 2. De kunne diske opp med filmer av både den ene og den andre sorten, men vi holdt oss asketisk til rikskanalen. 

Bad: Stort bad med vegghengt toalett, freebies og masse myke håndkler. Det var både q-tips, sminkefjerner, hudkrem, håndsåpe og shampoo av bra kvalitet. Stort pluss når man skal på biltur og bo på moteller langs veien. Anine var fristet til å berge noen flere eksemplarer av de utrolig hendige småflaskene, men holdt seg på riktig side av loven.

Klientell: I pianobaren var det en gjeng med slørete rødvinsblikk og den obligatoriske tafsingen var på plass. På dagtid var det én barnefamilie og noen handelsfarende.

Totalvurdering: Alt i alt et bra hotell. Hyggelig betjening, selv om gebrokkent norsk med utpreget storddialekt kan være vanskelig å oppfatte. En fin start på rekken av hotellopphold som venter oss.

Vi er på ferie!

Endelig er ferien her, og vi gleder oss til godt over to uker i de Forente Stater.

De fleste hoteller er bestilt, og leiebilen venter i San Francisco. Vi er bare et par flyturer unna sol, sjø, trær, ørken og bilvei. Mye bilvei, men det må man nå være forberedt på når man er på bilferie. Mange mil skal tilbakelegges, og vi har allerede startet med å kjøre fra Oslo til Stord. Gode 8 timer i bil.

Ferieruten ser ut til å bli slik: San Francisco - Highway 1 til San Diego - Grand Canyon - Las Vegas - Death Valley - Yosemite - San Francisco.

Vi skal få med oss tre stater, og både sjø, ørken, skog og et bryllup!

Bloggen skal fylles med bilder, opplevelser og kanskje noen anmeldelser i tide og utide.


God lesing!